Saker til årsmøtet må være sendt lederen senest 30,01,2012.

Fullmakter på årsmøtet er ikke tillatt ihht vedtektene.
Agenda:

Godkjenne innkalling og saksliste.
Valg av ordstyrer, referent samt 2 personer til å signere protokollen.
Årsmelding
Årsregnskap og budsjett.
Behandle innkomne saker
Valg

Etter årsmøte blir det medlemsmøte.

Styret i VHPK.

Utsikt mot Kattfjordvatnet på vei opp til start

2012 er godt i gang, men bedre sent enn aldri. De siste dagene er det bare et ord som gjelder for min del, Tverrfjellet.

Min første tur i det nye året ble en av de, til da, mest spennende jeg har hatt. Ikke fordi jeg gjorde noe noe teit eller det skjedde noe skummelt, men fordi jeg hadde fått hjemmelekse av Fred-Arne.

Samtalen med mentor gikk vel omtrent slik.
-”Vi snakka litt om å kanskje prøve å fly en ny plass”
-”Ja, hvorfor gjør dere ikke det?”
-”Vi ville ikke dra helt alene, og helst ha med en av de flinke som har vært der før.”
-”Javel. Da skal du få i hjemmelekse å fly en plass du ikke har vært, alene.”
-”Å… Men…”

-”Finn en fin plass på en rolig dag og så sklir du deg en tur.”
-”Javel.”
-”Ja.”

Tiden uten flyvær ble dermed brukt til å gjøre research om Tverrfjellet. Her ble en gammel log fra Inger-Anne verdifull. For det første viste den at det faktisk var mulig, til og med ganske fint, å fly derfra. Den hadde også et bilde med en start som jeg planla å finne. Men det var spesielt å plutselig skulle gjøre alt selv. Sjekke at det faktisk ER utenfor Tromsø CTR. Sjekke at TMA faktisk har 1372 meter som takhøyde. Sjekke minimum glidetall(legger skikkelig på for å være sikker) og landingsforhold.

Så, etter litt svetting og kaving, står man til slutt på en start men synes ser grei nok ut. Ved nærmere ettertanke så var den kanskje litt bratt, og den lå på en måte i en renne uten steiner, men masse steiner på hver side. Og man står der helt alene. Da blir jeg plutselig supernervøs og begynner å tvile på alt jeg kan. Tenk om det kommer rotor fra de andre fjellene? Tenk om jeg er airborn før jeg har sjekket at alt er ok? Tenk om jeg starter med kluss på linene? Tenk om jeg nøler i opptrekket og ramler nedover steinura? Tenk om…
“NEI, SLUTT! FLY!” Må faktisk til slutt rope høyt til meg selv for å stoppe. Alle som driver med kampsport, kan fortelle at roping hjelper mot det meste. Det hjelper også at Fred-Arnes stemme i bakhodet sier: “Nåde deg om du bomstarter nå!”

0 m/s og ett og annet forsiktig pust inn på start. Roping hjelper. Dette kan jeg. Jeg starter jo baklengs uansett. Jeg prøver til og med å starter baklengs i baktrekk! Som dere skjønner så trenger man ikke drive med kampsport for å ha svart belte i selvtillit.

Perfekt start! Sjelden har det føltes så bra å komme seg i lufta! Hurra!

Silkemykt i lufta! Setter kursen rett mot bilen og finner ut at jeg like godt kan lande på den lille myra bakenfor der jeg har parkert. Som tenkt, så gjort. Litt småprat og risting over landing men ingen problemer. Full jubel på landing som ingen hører, men det var jo litt av vitsen i dag.

Legger vingen rett i bilen og feirer med en kopp gløgg fra termos. Mission accomplished.

Når man først har klart å knekke en kode eller bryte en liten grense, så baller det seg gjerne på. Allerede dagen etter tar jeg med meg Silvia opp på den samme plassen hvor min nyervervede selvtillit får seg en saftig men vennskapelig knekk da Silvia gruser meg ved å klore et marginalt heng ca 2 vingehøyder OVER meg i sin gamle Gradient Bright 3. Det viser bare at det i stor grad ikke er HVA du flyr men HVORDAN.

Da det ikke var mulig å henge noe mer så krabber jeg bare langs en slak snødekt skråning til beina subber nedi og man kan steile vingen. Topplanding unnagjort! Silvia gjør det samme. Deretter gikk vi opp og fløy en sklitur ned til bilen. Se flightlogen for mer info.

TVERRFJELLET DEL 2
Selv om østsiden av Tverrfjellet nå var forsiktig testa og første alenetur en ukjent plass var unnagjort, så gnagde tanken på å fly ut fra vestsiden av toppen. Vi hadde begge vært der før og tenkt at dette måtte jo være en utrolig plass å fly fra. Allerede dagen etterpå er det utrolig nok spådd forhold som skulle tillate et forsøk. Noe som gjorde det ekstra spennende er at vi ikke vet om noen som har flydd denne veien før. Altså en ekte jomfrutur.

Vi ignorerer glatt yr og værstasjonen på fjellheisen i Tromsø, da den ene ikke ser ut til å bli enig med seg selv og den andre klarer å få alt til å ble øst eller sørøst.

Halvveis opp på toppen blir vi møtt av 6ish m/s skrått ovenifra og rundt fjellet. Silvia blir skeptisk og vil starte mens vi enda kan, men lar seg heldigvis overtale til å slepe 20+ kg skjerm, liner og sele opp til toppen. Hjørne-effekt OG kompresjon gir minst 2 m/s ekstra, håper jeg inderlig mens jeg turer videre. Men, når sant skal sies, så var hun ikke så vanskelig å be.

Vel oppe på toppen ved Tverrfjellvatnet får vi lønn for strevet med 3-4 meter SV-V. Etter litt frem og tilbake og diskutering av muligheter for rotor fra Nordfjordtind om det blir for mye vest, kommer vi frem til at, jo, DET ER FLYBART!! På forhånd har vi selvsagt kjørt rundt omkring i Nordfjordbotn og merket oss alle ledninger, funnet en fin landing samt flere alternative landinger. Har også regnet ut at vi må ha minimum 4,5 i glidetall for å nå landing, altså ikke noe problem. I mitt hode er det Silvia som fant stedet og får derfor æren av å starte først og dermed døpe toppen(første varden du kommer til) til Silvia-starten! Rett etter vi har lagt ut dreier vinden til perfekt SV og roer seg til 1 m/s. Ser Silvia forsvinne ut i vinterlyset og gleder meg som en helt til å starte selv. Etter å ha avbrutt en start og flytta meg litt høyere opp, er jeg endelig klar.

I det jeg skal dra opp kommer det plutselig to skigåere rundt varden og bråstopper sjokkert da de får høye på meg. Jeg stopper også og alle blir bare stående å se himmelfallen på hverandre. Det var i grunn et ganske pussig øyeblikk. Etter å ha stirra dumt på hverandre en stund, klarer jeg å lire ut et spakt “Hei…” De svarer et like spakt og ikke så lite forundra “Hei.” Mer stirring og stillhet. Panikk. Hva skal man si? Av mangel på noe mer fornuftig å si, sier jeg bare “Ha det!”, drar opp baklengs og springer utfor kanten!

Skigåerne ble fort glemt for himmel på jord, for en start! Slak og fin opp mot varden, to meter utenfor kanten ser man plutselig 300 meter rett ned i ganske heftig revne i fjellet. Noe som gjør en slik start til en så voldsom opplevelse er at man etter å ha dratt opp vingen(baklengs), snur seg rundt, legger vekt i selen og lener seg så langt fram man kommer og springer det man orker. Ergo springer man utfor nevnte kant/stup med hodet først. Om det da ikke skjer noe innvendig, så er du ikke menneskelig. Silvias “FCHUUU” er i grunn ganske treffende!

Etter en av de mest spekatakulære startene jeg har hatt blir man i tillegg servert en av de bedre vinter-bildene man kan tenke seg. En vanvittig utsikt 500 meter over Kattfjorden, vinterlys, stille og rolig i lufta. Det er bare å lene seg bakover og prise seg lykkelig (nok en gang takk til Silvia som fikke den gode ideen å henge meg under en vinge!) for at man får oppleve sånne ting.

Litt lenger ned i dalen, må det plutselig jobbes da det blir litt urolig i lufta. Drar noen passelig harde 360 og sørger deretter for at alle svingene er rene og jevne med masse trykk og energi i vingen. Lander så på hovedlandinga vi hadde sett oss ut.

Stormende jubel og vill glede på landing! For alle dere som har 3000 timer i lufta så virker det kanskje ikke så sært å fly en ny plass, men for meg(oss) så var det dritstas. Jeg aner et hav av muligheter i 2012, fordi, hvis du ikke har merka det, så er Nord-Norge fullt av fjell og vi har bare flydd ETT!

Silvias flightlog fra turen.

Raymons flightlog fra turen.

Så med et ønske om mange nye og fine turer i 2012, riktig godt nytt år!

Raymon

Førtse landing i Ersfjorden

På forespørsel fra His Awesomeness Fred-Arne skal jeg her fortelle om mine opplevelser og inntrykk fra min relativt korte flykarriere. Etter å ha bakketrent masse med venners vinger, ble jeg til slutt dratt med til Andøya i Juni, hvor man etterhvert lærte seg å fly. Litt i hvertfall. Som de fleste andre piloter var jeg bitt av basillen etter første høydetur, nærmere bestemt 06:59, 17. juni 2011. Etter det har jeg flydd så mye jeg har hatt tid til og en del jeg ikke egentlig har hatt tid til. Innleggene her blir en slags modifisert flightlog, hvor håpet er at noen kanskje kan være smartere enn jeg stort sett er og lære av andre sine feil, i stedet for å gjøre alle feilene selv. Med nyervervet PP3-lisens ble jeg nylig med til Ersfjorden i Tromsø. Det skulle vise seg å bli en lærerik tur.

For de som ikke vet det, så ligger Ersfjorden ved (overraskende nok) Ersfjorden, der denne møter Kaldfjorden på Kvaløya utenfor Tromsø. Plassen er et nydelig lite kystheng hvor det på en god vinterdag er muligheter for å hoppe fra henget og over på sjøtermikk. Starten ligger omtrent 130-140 meter over havet og landing er på en liten kolle ca 50 meter over havet. Man har altså bare 90-100 meter høydeforskjell å tulle seg bort på. Dette er en av grunnene til at plassen typisk klassifiseres som en PP3-plass. Men, man har da både PP3 OG utsjekk.

Her er et utdrag fra loggen:

Både yr og meteorogramet hadde lenge meldt passelig SØ til i dag, og endelig slo det til! Dro ut med Silvia og var der halv ni og sto på start litt før ni. Perfekte forhold for å prøve seg på Ersfjorden. 5 m/s rett inn på start! Flyr med votter for andre gang og har veldig lyst til å skylde på kembovottene for at jeg legger vingen oppi/inni en busk på første opptrekket, men faktum er sørgelig åpenbart. Jeg har rett og slett ikke nok bakketrening i litt ordentlig vind. Andre forsøk går heldigvis greit. Turene jeg er vant med har vinden stort sett karakter av lite, null eller baktrekk. Derfor er det veldig artig når man egentlig er i lufta før man har rekt å snu seg. Silvia blir førstemann ut med ca 10 sekunder og vi her hele Ersfjordhenget for oss selv. Her kan man presisere at hele henget ikke blir noe særlig mer enn 50 meter heng til hver. Men det løfta godt, så det var ikke noe problem.

Komler litt med å finne ut av hvor man bør ligge for å hele tiden ha gode marginer i forhold til landing, men synes det går noenlunde greit etter et par runder frem og tilbake. Litt synk/medvind mot landinga, fint å klatre tilbake bort fra landinga. Vinden var litt av og på så det ble masse jobbing for å fly opptimalt. Så får jeg se at Silvia får godt med løft utover fjorden og hiver meg etter. Jada! Diverse varm sjøluft på vei opp! Fantastisk morsomt å bli med opp med 2-3 m/s i stig! Yihaa!! Før jeg vet ordet av det har jeg plutselig 230ish meter høyde og da går valpen hen og gjør dagens første og største tabbe…

Noen ganger kan man få de mest fantastisk idiotisk og tullete ting til å virke logisk og kjempelurt. Silvia hadde nå landa og da hadde jeg jo ingen å følge etter. Jeg finner derfor ut at, hey, kanskje det løfter mer hvis jeg bare følger kanten på fjorden østover (jada, bort fra rekkevidden av henget). Som tenkt så gjort og jeg flyr dermed ut av bobla jeg hadde ligget i og får dermed erfare at der det går opp, må noe ned utenfor. Ganske fort ned. Snur meg desperat mot landing og tryggheten på henget, men synker som et spett og ser at dette trolig komme til å bli alternativlanding på veien eller nede i fjæra. Farten blir plutselig veldig lav også… Litt som å stange i en vegg. Blir stadig overraska over hvor underlige vurderinger man til tider gjør og blir litt irritert på meg selv. Jeg vet jo forbanna godt at utenfor bobler, så går det ned. I det ene øyeblikket har man 230 meter å gå på, i det neste er man nede og skraper asfalt 69 meter over havet! Selv om man er spent, så blir jeg samtidig litt fasinert over min egen dumhet. Gratulerer med dagen Raymon, hvordan i helvete rota du deg opp (eller ned om du vil…) i det her?! Imponerende mye rot på så kort tid, selv til meg å være. Har mer eller mindre bestemt meg for å prøve å lande på veien og tenker at heldigvis er det bare Silvia og jeg som er her. Da får jeg se Eivind og Håvard på veien noen meter under meg. Er på dette tidspunktet mest opptatt av å sjekk om det kom noe trafikk på veien bak meg. Hører Eivind rope et eller annet som jeg ikke får med meg og roper et intetsigende svar tilbake. Så hører jeg en lyd de fleste fort blir glad i. En vario på veg opp! Reddet av sjøtermikk!! Løfter forsiktig og flyr som en prest for å ikke miste det lille løftet. Legger et par forsiktige åttetall og klarer heldigvis å bli med opp. Setter kurs mot landing så fort jeg ser jeg har høyde nok og når den med grei margin. Hurra! Sette seg tilbake i selen og etablere hvilepuls igjen. Og beklager til Eivind og Håvard om jeg skremte dere. Legger meg langs henget nær starten for å fly videre men detter plutselig igjennom og får dermed unnagjort min første landing i Ersfjorden. Legger meg godt fram slik det ble sagt og kjører heis ned.

Inn for landing etter runde to!

Runde to!

Vel tilbake på starthar resten av gjengen våkna og det hele utvikla seg til rene klubbtreffet. Masse folk på start, masse vinger i lufta og INGEN på landing! Sånn vil man ha det. Legger ut og blir stående å vente på en luke i køen så jeg kan komme meg ut. Tviholder i både bremser og C-liner for ikke å ufrivillig dra vingen opp i beina på Håvard som passerer i vingehøyde over starten et par ganger. I det jeg så bestemmer meg for å dra opp glipper den ene bremselina (selvsagt, den ENE jeg trengte med den vindretninga!) og jeg bikker vingen 180 grader rundt. Satan i innerste, svartsvidde, udugelige…! Får deretter god hjelp til å legge ut og kommer meg så i lufta igjen. Fikk høre at jeg igjen la meg litt lavt etter starten og deretter hadde flaks med å få løft. Eivind viste meg en videosnutt som viste den faktiske situasjonen, og må innrømme jeg skamma meg litt. Jeg var riktignok ikke nede å skrapa asfalt som på den første turen, men dog.

Etter å ha funnet roen og med en nyvunnet respekt for synk, fant jeg etter hvert et mønster i flyginga som passa meg fint. Dessverre får ingen se det siden varioen døde i det jeg starta. Fløy heng foran start mot landing, hvis høyde, snur man mot start igjen og klatrer det man er kar om, deretter kan man fly ut til en liten åsrygg og ser om det kommer noen bobler fra sjøen. Hvis ikke, fly tilbake å begyn på nytt. Plutselig ble jeg med en boble ganske langt opp og var kongen på haugen en liten stund. Fantastisk morsomt! Tvang varioen på og rakk å se 260ish meter før den døde igjen. Ble der så lenge jeg kunne, men så begynte det å riste litt og vingen ble veldig snakkesalig. Den begynte til og med å vifte med et øre et sekund. La meg derfor medvinds mot start og begynte på ny runde.
Så fikk jeg meg et lite sjokk. Å faen, jeg må tisse! Blir fantastisk irritert på meg selv, det går dæven skjære meg ikke an! Ignorer! Fortsetter å fly og fokuserer på et annet problem, nemlig at fingrene og føttene er i ferd med å fryse i biter. Når det er turbulent må man jobbe med armene og kroppen for å fly skikkelig, men i dag var det laminært og fint der vi fløy, ergo blir hendene stort sett bare hengende å “føle” på vingen og er ellers bare i bruk når man snur. Det blir som å snakke i to telefoner samtidig i over en time.

Jeg skal ikke si at jeg vurderte å tisse på meg, men jeg tenkte på det. Ikke så lenge. Men lenge nok til å finne ut at, NEI, NEI, NEI. Sånt gjør man da ikke!! Til slutt må jeg sørgelig nok gi meg. Frosne hender og et SVÆRT nødvendig ærend kan ikke lenger ignoreres. La meg langt fram og prøvde å treffe landinga mellom huset og trærne for å unngå turbulens fra huset, men det ble en del humping på vei ned. Prøver å ikke reagere for mye på det og lar bare vingen ordne det, men presterer allikevel å lande rett bak det lille huset på landinga. Ingen problemer, men hallo! Etter å ha unnagjort det nødvendigste blir fingrene mine reddet av Ragna som låner meg to magiske varme-dingser man kan ha inni vottene. Trass i infernalsk kalde hender, klarer jeg ikke å la vær å glise fra øre til øre. Første tur på over en time!

Så hva blir moralen? Følg med på hvor du flyr og vær alltid innenfor rekkevidde av landing. Gå på do FØR start. Ikke skrap asfalt i Ersfjorden. Husk trafikkreglene når det er 7 vinger i lufta! Ble et par passeringer som ikke var helt reglementære tror jeg…

Men herregud så artig! Så, uten videre styr.

Godt løft og happy landings!

Raymon

Innhold er :
Sikkerhetsseminar
Medlemsmøte
Fest

Utfyllende info kommer

Sjefen.

Lørdag 30. april må settes av til PG.

Etter å ha snakket med klubbens leder og avklart at pakkedagen ikke er helt fullbooka enda -så velger jeg å publisere denne på vår hjemmeside.
Hadde kanskje vært gøy med en klubbtur til Tromsø??

Ta gjerne kontakt om du tenker dra nordover -FA 99435000

Leder: Irene Hessling
Nestleder: Fred-Arne Fredriksen
Kasserer: Alf Ramberg
Styremedlem : Tore N Hagtun
Styremedlem: Stian Ellingsen
1. vara: Andreas Vassbotn
2. vara: Bodil Klausen

FA

Stokmarknes 08.03.2011

Selv om det var svinaktig kalt, tok Alf og Per turen opp på 150 meter på Innbjør, Prestfjellet i dag.

Deltagjengen, hvor Per fløy sin nye vinge for andre gang og Alf som allerede har flydd inn sin.

Klikk her for å se innslaget på NRK sine sider.

Vi gratulerer så masse -hilsen alle oss som flyr med deg
FA