Nytt år, nye muligheter

Utsikt mot Kattfjordvatnet på vei opp til start

2012 er godt i gang, men bedre sent enn aldri. De siste dagene er det bare et ord som gjelder for min del, Tverrfjellet.

Min første tur i det nye året ble en av de, til da, mest spennende jeg har hatt. Ikke fordi jeg gjorde noe noe teit eller det skjedde noe skummelt, men fordi jeg hadde fått hjemmelekse av Fred-Arne.

Samtalen med mentor gikk vel omtrent slik.
-”Vi snakka litt om å kanskje prøve å fly en ny plass”
-”Ja, hvorfor gjør dere ikke det?”
-”Vi ville ikke dra helt alene, og helst ha med en av de flinke som har vært der før.”
-”Javel. Da skal du få i hjemmelekse å fly en plass du ikke har vært, alene.”
-”Å… Men…”

-”Finn en fin plass på en rolig dag og så sklir du deg en tur.”
-”Javel.”
-”Ja.”

Tiden uten flyvær ble dermed brukt til å gjøre research om Tverrfjellet. Her ble en gammel log fra Inger-Anne verdifull. For det første viste den at det faktisk var mulig, til og med ganske fint, å fly derfra. Den hadde også et bilde med en start som jeg planla å finne. Men det var spesielt å plutselig skulle gjøre alt selv. Sjekke at det faktisk ER utenfor Tromsø CTR. Sjekke at TMA faktisk har 1372 meter som takhøyde. Sjekke minimum glidetall(legger skikkelig på for å være sikker) og landingsforhold.

Så, etter litt svetting og kaving, står man til slutt på en start men synes ser grei nok ut. Ved nærmere ettertanke så var den kanskje litt bratt, og den lå på en måte i en renne uten steiner, men masse steiner på hver side. Og man står der helt alene. Da blir jeg plutselig supernervøs og begynner å tvile på alt jeg kan. Tenk om det kommer rotor fra de andre fjellene? Tenk om jeg er airborn før jeg har sjekket at alt er ok? Tenk om jeg starter med kluss på linene? Tenk om jeg nøler i opptrekket og ramler nedover steinura? Tenk om…
“NEI, SLUTT! FLY!” Må faktisk til slutt rope høyt til meg selv for å stoppe. Alle som driver med kampsport, kan fortelle at roping hjelper mot det meste. Det hjelper også at Fred-Arnes stemme i bakhodet sier: “Nåde deg om du bomstarter nå!”

0 m/s og ett og annet forsiktig pust inn på start. Roping hjelper. Dette kan jeg. Jeg starter jo baklengs uansett. Jeg prøver til og med å starter baklengs i baktrekk! Som dere skjønner så trenger man ikke drive med kampsport for å ha svart belte i selvtillit.

Perfekt start! Sjelden har det føltes så bra å komme seg i lufta! Hurra!

Silkemykt i lufta! Setter kursen rett mot bilen og finner ut at jeg like godt kan lande på den lille myra bakenfor der jeg har parkert. Som tenkt, så gjort. Litt småprat og risting over landing men ingen problemer. Full jubel på landing som ingen hører, men det var jo litt av vitsen i dag.

Legger vingen rett i bilen og feirer med en kopp gløgg fra termos. Mission accomplished.

Når man først har klart å knekke en kode eller bryte en liten grense, så baller det seg gjerne på. Allerede dagen etter tar jeg med meg Silvia opp på den samme plassen hvor min nyervervede selvtillit får seg en saftig men vennskapelig knekk da Silvia gruser meg ved å klore et marginalt heng ca 2 vingehøyder OVER meg i sin gamle Gradient Bright 3. Det viser bare at det i stor grad ikke er HVA du flyr men HVORDAN.

Da det ikke var mulig å henge noe mer så krabber jeg bare langs en slak snødekt skråning til beina subber nedi og man kan steile vingen. Topplanding unnagjort! Silvia gjør det samme. Deretter gikk vi opp og fløy en sklitur ned til bilen. Se flightlogen for mer info.

TVERRFJELLET DEL 2
Selv om østsiden av Tverrfjellet nå var forsiktig testa og første alenetur en ukjent plass var unnagjort, så gnagde tanken på å fly ut fra vestsiden av toppen. Vi hadde begge vært der før og tenkt at dette måtte jo være en utrolig plass å fly fra. Allerede dagen etterpå er det utrolig nok spådd forhold som skulle tillate et forsøk. Noe som gjorde det ekstra spennende er at vi ikke vet om noen som har flydd denne veien før. Altså en ekte jomfrutur.

Vi ignorerer glatt yr og værstasjonen på fjellheisen i Tromsø, da den ene ikke ser ut til å bli enig med seg selv og den andre klarer å få alt til å ble øst eller sørøst.

Halvveis opp på toppen blir vi møtt av 6ish m/s skrått ovenifra og rundt fjellet. Silvia blir skeptisk og vil starte mens vi enda kan, men lar seg heldigvis overtale til å slepe 20+ kg skjerm, liner og sele opp til toppen. Hjørne-effekt OG kompresjon gir minst 2 m/s ekstra, håper jeg inderlig mens jeg turer videre. Men, når sant skal sies, så var hun ikke så vanskelig å be.

Vel oppe på toppen ved Tverrfjellvatnet får vi lønn for strevet med 3-4 meter SV-V. Etter litt frem og tilbake og diskutering av muligheter for rotor fra Nordfjordtind om det blir for mye vest, kommer vi frem til at, jo, DET ER FLYBART!! På forhånd har vi selvsagt kjørt rundt omkring i Nordfjordbotn og merket oss alle ledninger, funnet en fin landing samt flere alternative landinger. Har også regnet ut at vi må ha minimum 4,5 i glidetall for å nå landing, altså ikke noe problem. I mitt hode er det Silvia som fant stedet og får derfor æren av å starte først og dermed døpe toppen(første varden du kommer til) til Silvia-starten! Rett etter vi har lagt ut dreier vinden til perfekt SV og roer seg til 1 m/s. Ser Silvia forsvinne ut i vinterlyset og gleder meg som en helt til å starte selv. Etter å ha avbrutt en start og flytta meg litt høyere opp, er jeg endelig klar.

I det jeg skal dra opp kommer det plutselig to skigåere rundt varden og bråstopper sjokkert da de får høye på meg. Jeg stopper også og alle blir bare stående å se himmelfallen på hverandre. Det var i grunn et ganske pussig øyeblikk. Etter å ha stirra dumt på hverandre en stund, klarer jeg å lire ut et spakt “Hei…” De svarer et like spakt og ikke så lite forundra “Hei.” Mer stirring og stillhet. Panikk. Hva skal man si? Av mangel på noe mer fornuftig å si, sier jeg bare “Ha det!”, drar opp baklengs og springer utfor kanten!

Skigåerne ble fort glemt for himmel på jord, for en start! Slak og fin opp mot varden, to meter utenfor kanten ser man plutselig 300 meter rett ned i ganske heftig revne i fjellet. Noe som gjør en slik start til en så voldsom opplevelse er at man etter å ha dratt opp vingen(baklengs), snur seg rundt, legger vekt i selen og lener seg så langt fram man kommer og springer det man orker. Ergo springer man utfor nevnte kant/stup med hodet først. Om det da ikke skjer noe innvendig, så er du ikke menneskelig. Silvias “FCHUUU” er i grunn ganske treffende!

Etter en av de mest spekatakulære startene jeg har hatt blir man i tillegg servert en av de bedre vinter-bildene man kan tenke seg. En vanvittig utsikt 500 meter over Kattfjorden, vinterlys, stille og rolig i lufta. Det er bare å lene seg bakover og prise seg lykkelig (nok en gang takk til Silvia som fikke den gode ideen å henge meg under en vinge!) for at man får oppleve sånne ting.

Litt lenger ned i dalen, må det plutselig jobbes da det blir litt urolig i lufta. Drar noen passelig harde 360 og sørger deretter for at alle svingene er rene og jevne med masse trykk og energi i vingen. Lander så på hovedlandinga vi hadde sett oss ut.

Stormende jubel og vill glede på landing! For alle dere som har 3000 timer i lufta så virker det kanskje ikke så sært å fly en ny plass, men for meg(oss) så var det dritstas. Jeg aner et hav av muligheter i 2012, fordi, hvis du ikke har merka det, så er Nord-Norge fullt av fjell og vi har bare flydd ETT!

Silvias flightlog fra turen.

Raymons flightlog fra turen.

Så med et ønske om mange nye og fine turer i 2012, riktig godt nytt år!

Raymon